Munter trio. Forfriskende og franskinspirert i «Skjønnheten og udyret», fra venstre May-Britt Schei Andersen ( Fru Tetid), Runar Chr. Walsø (Hr. Prisme) og Vigdis Knudsen Moe (Frk. Ur). Bak skimtes Belle (Nadia Marie Kummeneje). Foto: JENS PETTER SØRAA

En uforferdet friskhet i teateramatørenes utfoldelse gir oppsetninger som «Skjønnheten og udyret» (premiere i går kveld) en uimotståelig sjarm. Selv om aktørene – de fleste av dem svært unge – støter på problemer underveis, gir det tilsynelatende bare inspirasjon til å satse enda sterkere.

Stykket er ingen lett ball å sjonglere med. Det franske eventyret ført i pennen på 1700- tallet av Jeanne-Marie Le Prince de Beaumont, er en hjerteskjærende historie, men den er også romantisk – og dessuten morsom. Sommerteater på Munkholmen hører egentlig ikke til sjangeren utendørsteater – men er samtidig lett å plassere der. Det spilles riktignok under tak, og ikke hvilket som helst tak – men under den svarte kjeglen som hvelver seg over Munkholmtårnets tunge vegger.

Men forestillingen starter egentlig ikke her, den innledes med båtturen ut til Munkholmen. Og returen på samme strekning blir en slags epilog med mulighet for ettertanke. Og sannelig tror jeg ikke forestillingen har gjort noe med oss, berørt oss sterkt med sin pågåenhet og sjarm. Her kan man tenke tilbake på oppsetningens vellykkete blanding av spillescener, dans- og sangnumre. De siste blir litt spinkle; som alltid tynger murene også akustisk. Til gjengjeld er replikkvekslingen imponerende presis og klar, og typetegningen har full klaff, – her er den ytterst viktig. I Marita Rødsets forfriskende, franskinspirerte bearbeidelse er det ganske få spor etter den berømte Disney-filmens. Instruktørens kjennemerke er blant annet en ledighet i dialogen, hvor en aktuell snert stadig gir assosiasjoner. Her er også et forbløffende sterkt samspill.

De unge aktørene går tydelig inn for å løfte hverandre fram. Og det myldrer av gode typer. Belle (Nadia Marie Kummeneje) og Prinsen/Udyret (Eivind Skrødal) er naturligvis helt avgjørende gode typer. Heksa (Ranveig Brustad) kunne skremme vannet av hvem som helst. Mange kunne nevnes, her får den minste være representant for alle; den spretne gate-artisten (Yasmine Tempes Onsøien) utløste trampeklapp midt i forestillingen med sin grasiøse opptreden. Når så både lyd og lys er i profesjonelle hender og kostymene (Berit Haltvik With) er en fest fra ende til annen, sikres sommersuksessen igjen. Selv om BUL i sin 27. sesong på Munkholmen kan bygge på en solid tradisjon, kaster de seg uhemmet over nye utfordringer, og gir mange god grunn til å gjenta ritualet med teater midt i Trondheimsfjorden.