"Kor e hovedinngangen" - St. Olavsrevyen

Revy med heftig puls

Anmeldelse sykehusrevyen 2010:

Helsebringende forestilling finner hovedinngangen på labyrinten St.Olavs Hospital.

Sykehusrevyen 2010 - generalprøve torsdag 28. oktober
«Kor e hovedinngangen?»
Frimurerlogen
Premiere fredag 29. oktober klokken 19.30

Sykehusrevyen 2010 tar rørende avskjed med høyblokka og rapporterer suverent fra institusjonens indre liv.
Samtidig utvides perspektivet i glimt fra verden utenfor. Oppsetningen utnytter Frimurerlogens scenen i en enkel, uttrykksfull scenografi, hvor sju (!) hvite dører mot svart bakgrunn signaliserer både stengsler og utveier. Den ene må utvilsomt være latterdøra, som virkelig får kjørt seg under denne forestillingen.

Det er viktig at revytradisjonen holdes i live og utvikles. Publikum ønsker seg elleville løyer, laget etter velkjent resept – helst med en satirisk snert – utløst av nye og dristige ingredienser. Vi er rett og slett underernært på slikt, men her byr sykehusets friske amatørmiljø på en skikkelig dose underholdning - med spontan virkning.
Tittel-spørsmålet «Kor e hovedinngangen» røper en lettere angstfylt miljødiagnose: Sjarmerende kaos med tilløp til desperasjon.

Dette viser seg å være en fruktbar atmosfære for et sprelsk ensemble på 14 og et dyktig orkester. Teamet trekker lasset sammen slik at skillet mellom drevne veteraner og rene nykommere viskes ut. Den som har fulgt Marita Rødsets oppsetninger, blir ikke overrasket over at regissøren igjen skaper et arbeidslag der alle gjør jobben sin – med glede. Og da inkluderes selvsagt den viktige innsatsen som utføres bak scenen.
Dermed oppstår tryggheten som gir den utrolig sammensatte forestillingen en helhet.

Med et slikt fundament tåles det også et rytmisk glipp i ny og ne; det forekom på torsdagens generalprøve, uten at noen fikk nerver av den grunn. Det er nesten godt at det gis anledning til å trekke pusten mellom latterhikstene. Tekstene holder et imponerende høyt nivå, og her skjæres det raskt til beinet, slik at dødpunkter unngås. Noe av dialogen spiller naturlig nok på interne forhold, uten at det virker ekskluderende.

Revyen åpner like godt hele det nye sykehuset med kronprinsesse Mette-Marit (helt på høyde med originalen) i spissen, og publikum blir etter hvert kjent med alle i hierarkiet fra direktøren og nedover i alle avdelinger med ulike grupper i fri utfoldelse. En lidende pasient med to lårbensbrudd lider en uforglemmelig skjebne som kasteball mellom instanser som alle glir unna med et «Ta over her»! Selvironi og overlevelsestaktikk blomstrer i institusjonen som i revyen nevnes som Sentret der ingen skulle tru at nokon kunne bu..

De to aktene i revyen står godt til hverandre, oppbyggingen er så viktig – og så riktig. Mange eksempler kunne nevnes blant de 23 innslagene, som Dum Dum-varianten Doktor Pine og den groteske rapporten fra Blodbanken – som her inspireres sterkt av vampyrbølgen. Noen ganger tar oppsetningen brått et skritt til sides og utvider perspektivet, for eksempel en utsøkt fremførelse av en varm vise om «Reidun og maleriet» om damen som trodde at en veggdekorasjon på verandaen kunne tåles av borettslaget. Eller den himmelsk inspirerte «Snakker med engler» med en stor sangprestasjon i prinsesserollen..

Slik kunne en fortsette gjennom det meste av forestillingen, men – ett innslag må bare fremheves: «Høyblokka RIP». Den prosaiske og rivningsklare murkolossen på Øya hylles i poetiske vendinger og med en innlevelse som vil fremkalle minner hos så mange. I denne sammenhengen fremstår til og med våkenetter på korridoren i åttende i et nostalgisk skjær.

Nummeret er bokstavelig talt høydepunktet i en revy som vil fylle det ærverdige og krevende lokalet i Frimurerlogen fem kvelder fremover.

Anmeldt av MARTIN NORDVIK